Vi feirer vår humanitet gjennom dansede ritualer. Ritualene omformer våre kropper til levende utstillinger av; hvem vi var, hvem vi er og potensialet i hvem/hva vi kan bli. Å perfeksjonere dette rituale er selve “raison d’être” for vårt kunstneriske virke.
Tabankas kunstneriske mål er å trekke dypt på tradisjonelle og moderne ritualer og slik skape et eget rom: Vi lar kroppen diskutere, forsvare, dytte, presse og lage plass hvor den svarte kroppen hører hjemme; hvor myten, fantasien, virkeligheten og skyggene kan materialisere seg inn i en norsk og vestlig identitet.
if i did not define myself for myself, I would be crushed into other people’s fantasies for me, and eaten alive
Borgerettighetsaktivisten Audre Lorde
IDENTITET, FARGE OG KROPP
Kroppen mediert gjennom oppfatninger om identitet, tilhørighet, etnisitet og farge er et sentralt tema for tenkningen omkring identitet i dag. I Tabanka fører vi en nær dialog med våre forfedres bevegelige arkitektur og vår egen oppfatning av virkelighet, sanser og oss selv.
Den svarte kroppen i bevegelse bærer preg av sterke assosiasjonskontraster; det primitive, urbane, dyriske, sensuelle, forbudte, farlige, liberale, konservative, politiske, morsomme, frie, og det slavebundne. I Tabanka vil vi ha en fryktløs tilnærming til dette og søke etter å utfordre den svarte kroppens kunstneriske potensial. Den svarte kroppens mange sterke assosiasjoner, myter og tabuer gir den en unik evne til å skape temporale forskyvninger og kroppslig gjøre hukommelses-teknologier i narrative lag. Dette vil utforskes og brukes som et sterkt kunstnerisk virkemiddel.
HVORFOR TREKKE PÅ AFRIKANSKE OG KARIBISKE BEVEGELSER FREMFOR DET SOM AV NOEN KAN OPPFATTES SOM MER VESTLIG
Den svarte kroppen har vært en betydelig og sentral del av “vesten”de siste 600år. Allikevel regnes den og dens uttrykk fremdeles som noe “ikke vestlig”, fremmed eller utenfor for eksempel en Norsk kontekts. Dette er noe av kjernen i det vi utfordrer.
I vesten synliggjøres og feires humanitet gjennom storslagen arkitektur, fantastiske gallerier, utstillinger og monumenter. Grunnet over 600 år med slaveri, undertrykkelse, kolonialisering, imperialisme og mangel på autonomi har ikke afrikanere og deres etterkommere i vesten hatt tilgang på slike uttrykksformer og en mulighet til å etterlate seg en fysisk kunstnerisk arv i samme grad. Vår humanitet ligger lagret i vårt nedarvede kroppsliggjorte bibliotek som ofte feires i form av dans, rytmer og sang.
Forfedrenes kroppsliggjorte arkitektur, vår reaksjon på samtidens impulser, og øyeblikkets improvisasjon danner grunnlaget for de valgene vi tar i forbindelse med hva vi bevisst vil presentere for ettertiden. Dette manes inn i den visuelle og sanselige verden gjennom gester. Det dansede ritual utgjør den dypkulturelle og kunstneriske ”teknologien” som danner grunnlaget for afrikanistisk dansekunst.
REFORDELING AV DET SANSBARE
Tabanka tar for seg det den franske filosofen Jacques Renciére, i sin beskrivelse av kunstens etisk-politiske potensial, har kalt re-fodelingen av det sansbare. Kunsten er politisk fordi den kan bidra til å utfordre den bestående fordelingen av hva som sees og høres, og av hvem.
SANSEFELLESKAP
Vi åpner opp for nye sansefelleskap. Ved å representere ufortalte og underfortalte virkeligheter og fiksjon, i Norge og Vesten, utfordrer vi den nåværende fordelingen av hva som er virkelig og fiktivt, og myter om hvem, hva og hvordan det er å fysisk bevege seg i Norge og Vesten. Tabanka utfordrer etablerte fortellinger om kroppen – særlig den svarte kroppen – og dermed også om verden og vår eksistens.
METODE/PROSESS/KUNSTNERISK STRATEGI
Tabankas mediering av elementer fra tabubelagte dansede ritualer fra bla. Vouduntradisjonen og Afrikas og Karibias lange bevegelsestradisjoner, satt inn i en vestlig diaspora kontekst, bidrar til nye forbindelser og forskjeller i kontrast til den etablerte norske dansekunstens gjeldende forestillinger om hvordan historier, narrativ og kunst henger sammen. Thomas Prestø er innviet i Vouduntradisjoner og har slik fått tilgang til dansede ritualer som har vært lukket for filming og innsyn fra vestlige øyne. At disse elementene kommer opp på scenen og brukes som virkemiddel er ikke bare nyskapende i Norge, men er banebrytende på internasjonalt nivå.
IMMATERIELLE ERFARINGE
Afrikanistisk diasporakunst har en tradisjon for å fokusere på sammenvevingen av kropper og identitet, som del av det dansede ritual. Afrikanistiske dypkulturelle tradisjoner kommuniserer og formidler synlig og usynlige kunnskaper og erfaringer gjennom kroppen. Dette skaper empati og sympati på et muskulært nivå, der publikum sanser gjennom dansernes kropper. Danserne får gjennom bevegelse formidlet de mest immaterielle og uhåndgripelige av erfaringer. Dette forsterkes særlig gjennom kunstformens “call and response”tradisjoner som omformulerer kontrakten mellom betrakterne i salen og subjektene på scenen.
PUBLIKUM
Tabanka trekker et svært heterogent publikum, som spenner og krysser grenser, geografisk, kulturelt, etnisk, erfaringsmessig, sosiokulturelt, politisk, og identitetsmessig. Dette er i Norge en unik og ny publikumssammensetting. Tabanka benytter seg av afrikanske og karibiske estetiske tradisjoner for å bryte ned hierarkiske systemer og opposisjoner mellom ulike publikums kunnskaper og erfaringer. Resultatet er et slags sansefelleskap hvor publikum blir forsterket som normbrytende og meningsskapende karakterer som veves inn i verkets fiksjon. Dette gjør dem til medsammensvorne og deltakende vitner til den identiteten som er i ferd med å manifestere seg gjennom danset rituale på scenen.
BEVEGELSESSPRÅKET:
TALAWA-TEKNIKKEN er en grunnteknikk som baserer seg på 81 afrikanske og 56 karibiske danser. De tekniske elementene, isolasjonene og bevegelseskvalitetene i disse dansene har blitt systematisert inn i en teknikk utviklet til å hjelpe dansekunstneren i å mestre det nødvendige bevegelses-repertoaret og virkemidlene for å utøve afrikanistisk dans. Resultatet er 32 håndposisjoner (ballet 5), 14 beinposisjoner og 7 isolasjonssegmenter i torso. Dette danner det tekniske grunnlaget for produksjonen. Teknikken er fullt kodifisert og har blitt undervist på Universiteter og danseinstitusjoner internasjonalt. En Talawa trent danser evner å ha flere rytmer på samme kroppsdel i samme tid/rom og beveger seg organisk og med en demokratisk likestilling mellom alle kroppsdeler. Den afrikanske estetikkens tilsynelatende beinløshet, umenneskelige vridninger, leken med balanse/ubalanse og juxtaposisjonering er sentralt. Bevegelsene bryter med vestlige eller ”ballett” baserte oppfatninger om skjønnhet og kjønn og er samtidig nært og gjenkjennbart der den tar utgangspunkt i kroppens naturlige bevegelser og reaksjoner.
I Tabanka vil vi trekke særlig dypt på bevegelseselementer fra lukkede og tabubelagte dansede ritualer i Afrika og Karibia. Vibrasjoner som kommer fra dypt inni kroppen, polyrytmikk, hofterotasjoner, og ritualenes ekstreme kontraster vil blandes med svarte kroppers ritualer for å passe inn i Norge og vesten. Noen ganger i reaksjon, noen ganger i harmoni, og dissonans. Dansernes flyt, vibrasjon, overganger og brudd vil kunne føles og merkes gjennom mange sanser, også de som ikke har tradisjoner i vesten. Dette er en spennende utvidelse av det norske kunstneriske arsenal.