Rent teknisk kan en si at Afrikana kinestetisk praksis er opptatt av det parallakse. Parallakse (gresk: παράλλαξις, parállaxis) er endringen i posisjonen til to punkter relativt til hverandre sett av en observatør, som følge av observatørens (eller gjenstandens) bevegelse. Det er den tilsynelatende forflytningen av ett objekt i forhold til en bakgrunn på grunn av endring i observatørens posisjon. Afrikana bevegelser med de bøyde leddene og sirkulære banene utfordrer nettopp dette. Kurvingen gjør at hjernen hele tiden re-evaluerer bevegelsen og gjør en form for tredimensjonal kartlegging. Dette kalles faglig Parallaks Persepsjon. I tillegg til dybdemarkører som vi har grunnet biokulært syn (to øyne satt noe fra hverandre) tolker også hjernen bevegelsesmarkører for å oppfatte dimensjonell dybde. At noe er parallax betyr at det oppfattes annerledes (i vinkel og form)utifra vår avstand eller posisjon. Motion Parrallax tilsier også at tempo vi oppfatter at det beveger seg i i tillegg oppfattes annerledes i forhold til avstand eller persepsjon. Forestill deg når du kjører bil; gjenstander langt unna virker å bevege seg tregt, jo nærmere det kommer jo fortere virker det å bevege seg, helt til det svisjer forbi på et blunk. Africana estetikk leker med disse persepsjonene. Både den Dimensjonale Parallakse Persepsjonen i form av oppfattelsen av bevegelse i et kinetisk “rom” og i forbindelse med Motion Parrallax Persepsjon av bevegelsens tempo. Slik kan tilsynelatende to bevegelser som oppfattes som å være i ulikt tempo allikevel treffe samme beat. Dette kombineres selvfølgelig med dynamisk bruk av kraft og fart som i at en sirkelbevegelser ikke er jevn, og hvor en kan sette opp eller ned tempo på ulike deler av bevegelsen. Slik kan en bevegelse som for eksempel å svinge armene over hodet og ned i en sirkel oppfattes som å ha et jevnt tempo avhengig av hvordan man fordeler fart i forhold til den Parallakse “forvrengningen” som skjer når noe beveger seg fra eller mot deg. Dette kan jo også selvfølgelig brukes motsatt, altså at det oppfattes som om tempo forandrer seg selv om det er jevnt. Det dette skaper er en kinetisk “svingkvalitet” eller “groove”. Dette er måten “groove” og “sving” demonstreres kinetisk. Bevegelser som oppfattes som “groovy” kurver ofte og har en sving kvalitet i forbindelse med Motion Parrallax Persepsjonen, men vil allikevel treffe samme takt. Om dette gjøres på en estetisk attraktiv måte, hvor tilskueren liker forhandlingen mellom den parallakse kvaliteten og det en hører/ser vil en oppfatte at utøveren gir groove eller har groove eller at det så og si “svinger”. It Aint Worth a Thing if it Aint got that swing.
Lyd er også sentralt i hvordan vi oppfatter avstand. Den Afrikana kinestiske estetikken som forsterker en tredimensjonalitet og kurvede linjer fremfor geometriske former og silhouette baserte linjer kan ytligere forsterkes gjennom synestesi (hvor en sans forsterker eller forvirrer en annen). At lyden kan kastes rundt i sirkelen kan bidra til å defamiliarisere det visuelle og det auditives forhold til hverandre og gir en ytligere unik mulighet til å skape et komplekst landskap som omdefinerer ulike relasjoner og forhold. Dette er et særlig kunstnerisk grep og innovasjon av etablerte praksiser som vi ønsker å utfordre der publikum omsluttes i en rytmisk dimensjon som nå kan operere nesten mytisk.
Thomas Prestø lecture 05oct.2019